Vestnes

 

Vestnes: Vi går lett og fint med blått under skiene oppover setervegen frå Daugstad. Eg har fått med meg måndalingen Aage Wold i hovudrolla som Otto Theodor Krohg, Ola Gjendem  har teke på seg raudhua og går inn i rolla som Prest-Erik og Jan Inge Tomren er med på laget som fotograf. Sjølv skal eg nyte turen, fange inntrykk og fore ekspedisjonsdeltakarane med gode sitat frå Krohgs fyldige turberetning som sto på trykk ( i utdrag!) med gotisk skrift over to utgåver av Romsdals Budstikke, 28. og 30. desember 1893. Det vil seie fire  år etter  Otto Theodor Krohgs død og 42 år etter at skituren vart gjennomført.

Fortryllende utsikt. Vi stoppar på «et ganske fortryllende Punkt, en Skraaflade en halv norsk Mil overfor Gaarden Daugstad». Der snur vi oss, tenkjer oss at den tette lauvskogen er like fråverande som han var i 1851, og lar Otto Theodor komme til orde:

«Herfra kan man overskue hele Tresfjordens vestre Strand, fra Vestnæs og Helland indtil Sylte og tilligemed den største Del af Kjersem og Skorgedalen. Man bør se Udsikten i Morgenbeslysningen en smuk Maimorgen, og man vil finde Besværligheden af Opgangen rigeligen erstattet ved det herlige Parti der i Vest og Nordvest udbreder sig for Øiet.»

Vi har altså med oss sjølve «Vestnæspresten» som fjellførar på denne skituren. Otto Theodor Krohg, sokneprest i Vestnes frå 1847 til 1886, var  ein prest utanom det vanlege. Ved sida av prestegjerninga var han redaktør, journalist, «rikssynar», fiolinist, kranglefant, refsar av alt som hadde med pietisme å gjere og mykje, mykje  anna.

Skipioneren Krohg. Midt oppe i alt dette fekk han også tid til å drive med friluftsliv, først  og fremst skiturar. Han hadde barneåra sine i Molde, som son til amtmann Hilmar Meincke Krohg og Cecilia Edel Sophie Krohg. Kanskje lærte han seg å gå på ski i terrenget rundt barndomsheimen på Nøisomhed? Eller lærte han kunsten som skuleelev i Trondheim eller som student i Christiania? Det veit vi ikkje, men når han som ferdig utdanna teolog flyttar til Tromsø der han livnærer seg som lærar og redaktør for si eiga avis, Tromsø Tidende, er han tydelegvis ein erfaren skiløpar. 19. mars 1843 arrangerer han Norges første sivile langrenn. Vi går med andre ord i spora til ein av pionerane for norsk skisport. Han var kjent for å bruke skiene både tidt og ofte dei 39 åra han var prest i Vestnes. Ti år etter skituren frå Daugstad til Måndalen, vinteren 1861, gjekk han og sonen Jens ein lang skitur frå Vestnes over Ørskogfjellet og vidare til prestegarden på Skodje. 

Skiløping  mot pietisme. Mange  andre kjelder bekreftar at Krohg var ein ihuga skiløpar. Ein av hans samtidige, lærer Lars Skjegstad fortel:

«Saa ofte jeg var fri var jeg gjerne paa prestegaarden, og om vinteren, naar det var føre, var vi alltid ude paa ski. (...) Naar vi kom fra skitoure, havde presten ofte lange Istapper i skjegget, og han var gjerne saa sved, at det dryppet af han, men et koldt bad maatte han alltid have, før han gik ind for at spise».

Ski og skisport er også tema for ein del av Krohgs mange artiklar i Morgenbladet. Ein av artiklane har tittelen «Skiløbning og Theologi» Der oppmoda han teologstudentar til tenkje på både kropp og sjel. Dei burde skaffe seg «en efter legemets behov avpasset muskelvirksomhed og et godt åndedrag». Då er skiturar betre enn «kakkelovnsvarme og tobakksrøk», meinte skipresten frå Vestnes.

Skisport var også eit effektivt middel mot noko av det verste Krohg kunne tenkje seg, pietisme og lekmannskristendom:

«...sikkert er det at imot skiløpning, påbegynt i skolen, fortsatt på universitetet, og ikke lagt til side i manndomsårene, vil ingen pietisme kunne holde stand!»

Marknadsvegen. Vi er tilbake i skiløypa mellom Daugstad og Daugstasetra, og Otto Theodor Krohgs turskildring minner oss om at overgangen mellom Daugstad og Måndalen er ein gammal ferdselsveg:

«Så vildt og uveisomt det end ser ud påselve Stedet, hvorfra man har denne sjeldne Udsikt, er det dog så at sige Alfarveien for dem, der om Høsten reise fra Søndmør og Tresfjorden med Heste til Romsdals Marked.»

– Dette er herleg, sier Aage Wold. Vi er oppe på Daugstadsetra og tek oss ein matbit i solveggen ved ei hytte. Medan vi sit der , kan vi nyte utsynet mot dei ville fjella vi skal gå rundt for å komme over til Måndalen: Blåtinden, Midttinden, Trolltinden, Svartvasstinden og Blåtindane, eller Stavvasstindane som er det namnet Krohg og   tresfjordingane brukar.

Fjell og raudhuer. Igjen må eg gripe til Otto Theodor Krohgs 160 år gamle formuleringar nåe naturen skal prisast:

«Vi steg jevnt høiere og høiere og inden fort befandt jeg meg ganske omsluttet af Fielde og en Natur af en temmelig vild Beskaffenhed, saa som Løvbirken var det eneste Tegn paa  Vegetasjon. Til venstre havde jeg de meget vilde Troldtinder - hvis Fjelde endede sig i fantasifulde Former.  Noen av dem lignet paa Rødhuer, baade som de bæres med en Bøining forover af  Søndmøringen, som med en Bøining bagover eller til Siden som af Romsdalingen.»

Vi ser oppover mot den ville tinderekka mellom Trolltinden og Svartevasstinden, og visst er er dei gamle fjell i syningom like eins å sjå som då Otto Theodor og han Prest-Erik gjekk her. Han Ola «Prest-Erik» Gjendem har sjølvsagt raudhue med seg. Alle romsdalingar med respekt for seg sjølv har raudhua på seg, enten dei skal til fjells eller på dans. Ola lagar ein romsdalsk «bøining til siden» og vi held fram turen mot Tjønnhaugane og Stavatnet.

Ein kald tur. Skiføret og er like fint som for 160 år sidan.:

«...en Sne som man på denne breddegrad, nesten aldrig finder  den ved Stranden, nemlig saaledes gjennemfrossen at Kulden, at den var fin som Sukker og høist behagelig for en Skiløper, fordi han, efterdi saagodtsom ingen Modstand under Skiene, med megen Hurtighed kan fare over de hvide Flader, og ved en ganske ringe Heldning  Ski- ene løbe af sig selv uden hjelp af Skistaven.»

Vi har nokre få kuldegrader og kosar oss i sola. Då var det verre for Krogh og Prest-Erik:

«...da jeg havde passeret Trolltinderne og nærmede mig Stafvatnet og  Stafvasstinderne, blev Kulden saa gjennemtrengende, at den bare Hud klebede sig fast ved Jernet, og Hånden, som blottedes for at udtage af Skræppen Pølse og Brød,  inden 5 Minutter  var  ganske stiv.  Den tynde rene Fjeldluft skjærpede  ogsaa Madlysten ganske mærkeligt, og paa et helt Aar har ikke jeg havt saadan Apetitt som nedenunder Stafvastinderne, hvor dog Kulden, som egentlig var dens Ophavsmand, forbød dens Tilfredsstillelse.»

Våghalsen Krogh. Vi når fram til det høgaste punktet på turen, om lag 600 meter over havet, og ser ut over det is- og snødekte Stavvatnet. Vi overlet ordet til turkompis Otto Theodor igjen. Han avslører seg her som litt av ein våghals, ein 1800-tals «risikosport-utøvar» :

«Stafvannet strækker sig efter mit Øiemaal knapt en halv Fjerding i længden, og ennu smalere i Bredden. Staaende oppe paa en høi Brink, det høieste Punkt paa Overfarten mellem Tresfjord og Maandal, saa jeg Vandet dækket af Sne; men der var dog Spørsmaal, og det laa sikkert, efterdi der i Juledagerne, straks før Sneen kom, hadde været «Læke». Vi maate imidlertid nedover i flyvende Fart, og snart vare vi midt på Vandet, førend vi hadde Tid til at undersøge, om det var sikkert eller ikke.»

Vi renner også ned på Stavvatnet, kikkar på eit ferskt jervespor ved to sauekadaver i skogen ved vasskanten, og set kurset rett over vatnet. Isen er i alle fall bombesikker for oss, og vi treng ikkje stole på våghalsen Otto Theodors svært dårlege råd:

«Sagen er som bekjendt, at naar et Vand er bedækket med Sne og man passerer det med Langski, saa maa Isen være yderlig svag, naar den ikke skal bære;  ja til at bære en Skiløber, behøver den næppe at være ordentlig sammenfrossen...»

Utsikt mot Måndalen. Turen held fram ned mot Venåssetra. Landskapet opnar seg mot øvste delen av Måndalen. Igjen gir eg ordet til  ein skiløpar med betre evner til å skrildre naturen enn meg:

«Nedenunder  strakte sig hele Maandalen  i hele sin Munding prydet med Volds  Kirke, og de mange omkringliggende Bøndergaarde, derpå  Romsdalsfjorden, der nu laa som en blank Isflade, derpå Isfjorden og dens nærmeste Omgivelser, men bagenfor  diss e hævede sig i en Halvkreds de høie Romsdalsfjelde, just da beskinnet  af Eftermiddagssolen. Hvor jeg ønskede at kunde havt Gude, Baade og Tidemand just oppe paa dette Punkt; det var en af de skjønneste Udsikter,  jeg har  nydt i mit Liv. Efter hvad  jeg har hørt, er jeg den eneste  af min Stand, som have passeret denne Trakt.

Otto Theodor Krohg hadde god tru på skiferdigheitene til måndalingane, men er kritisk til bøndene i sitt eige prestegjeld, Vestnes. Han meiner dei kunne gjere jakt til ei god attåtnæring:

«...hvis Bønderne kunde med Færdighed bruge Ski. At de ikke kand det, har til følge, at Jakten hviler naar den fordelaktigst foregaa, nemlig under stærkt Snefald, og derfor hente de raske Folk fra Maandalen (i Gryttens Præstegjeld), sig mang en pen Skilling for Ryper, solgt i Molde by, medens Tres- og Tomrefjordingen maa bie til Skarreføret tillader ham at bruhe sine Been.»

Vi  avsluttar skituren ved bilen vi har parkert øvst i Måndalen. Takk til Otto Theodor Krohg og Prest-Erik for triveleg  tur- og  ordfølgje.

Otto Theodor Krohg hadde det ikkje så travelt som oss. Han tok inn på garden Venås, og der vart han godt mottatt:

«... (jeg) foretog strax ombytning af Linned og Klæder og nød derpaa et Herremaaltid af nykogt fed Ferskmelk samt  Rømmegrød, der smagte ganske overordentlig godt.»

For fleire detaljar viser eg til Romsdals Budstikke, 28. og 30. December 1893!